Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Redd, første sangtime, prestasjonsangst, stemmebruk, sanglærer
Noen ganger begynner en sangtime med gråt. Ikke fordi stemmen er dårlig.
Ikke fordi eleven mangler musikalitet. Men fordi stemmen aldri har blitt sett.
Jeg ba en elev synge tre toner. Bare en enkel linje. Ah – ah – ah.
Tre små toner.
Hun begynte å gråte. Det var ikke dramatisk. Bare stille tårer.
Hun sa etterpå at hun aldri hadde sunget foran noen før.
Aldri.
Ikke foran en lærer. Ikke foran venner. Ikke foran familie.
Hun hadde sunget alene. Men stemmen hennes hadde aldri blitt sett.
Det indre barnet hennes hadde aldri fått stå frem og synge.
Så kom sangtime nummer to. Før timen sendte hun meg et lydopptak. Et lite klipp på mobilen. Det var hennes egen løsning. Da hun kom til den andre timen, hadde jeg allerede hørt stemmen hennes og noe hadde flyttet seg.
Trykket i rommet var borte. Selv om vi jobber på Zoom, så flytter vi fjell.
Vi jobbet med pust. Vi jobbet med luftige toner. Og, så sang hun. Ikke perfekt. Men ekte.
Masse.
Jeg kommenterte det egentlig ikke fordi jeg ville ikke gjøre det til en prestasjon. Men, da vi oppsummerte timen sa hun det selv.
“Tenk det. Jeg sang i dag.”
Noen ganger snakker vi om sang som teknikk. Stemmeregister. Støtte. Vokalplassering. Alt det er viktig.
Men noen ganger handler sang om noe helt annet. Mot. Å la stemmen eksistere foran et annet menneske. Å akseptere stemmen som den er. Det er det beste utgangspunktet. Tre toner kan være et fjell.
Og når det fjellet flytter seg åpner det seg et helt nytt landskap. Stemmen er ikke bare lyd.
Den er et sted i oss som vil bli sett.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg gjerne høre fra deg.
Hilsen fra sanglærer Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE
