Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Felleskap, foreldrerollen, fremtid, voksenlivet
En fredag morgen på en altfor liten parkeringsplass ser jeg noe stort: voksne som, hver eneste dag, bærer ansvaret for neste generasjon. Det er mer arbeid enn man tror. Og noe av det viktigste vi gjør.
Jeg sitter i bilen.
Det er tidlig fredag morgen, og jeg har akkurat levert datteren min på skolen.
Foran meg ser jeg alle mammaer og pappaer. Tanter. Onkler. Besteforeldre. Foresatte.
Alle vi voksne som, hver eneste morgen, står sammen om å ale opp og passe på våre nye statsborgere – på en litt for liten parkeringsplass.
Det er biler som rygger.
Biler som parkerer.
Biler som kjører videre.
Alle har vi stått opp. Gitt barna våre tørre klær. Mat i magen. Alt de trenger for å ake i snøen og være ute i kulda. Og midt i dette kaoset er det et eldorado av levende liv – mennesker som samarbeider om neste generasjons fremtid.
Jeg blir både rørt og stolt av det.
Noen triller barn i vogn. Kanskje skal eldste leveres i tredjeklasse, yngste i førsteklasse, og den tredje i barnehagen.
Noen kommer alltid alene, uten partner.
Andre bytter på.
Jeg sier bare: Den innsatsen har jeg lyst til å hylle i denne spalten.
For det er mye mer jobb enn man skulle tro.
Og det er jammen ikke lett heller.
Vi skal være mentalt støtte. Emosjonelle veivisere.
I tillegg til å gi varme senger, mat i magen, stelle kropper og finne klær som både kan nytes og holde varmen – nå midt på vinteren.
Det er en skikkelig innsats.
Her sitter jeg i bilen og ser på alle de voksne som fortsatt leverer, går rundt, kikker på klokka og skal videre i livene sine. Og jeg kjenner at det føles som en halv dag allerede har gått.
Bare det å komme seg gjennom morgenen:
fyre peisen
lage frokost
legge frem klær
kose og stryke litt
sørge for matpakker
passe på at barn har fått i seg væske før skolen
Alt det.
Jeg har til og med med treningsklær i bilen. Jeg skal rett på treningssenteret – for første gang på nesten seks uker. Desember har vært full av virus, bakterier og sykdom. Alle har vært slått ut, på rundgang.
I skrivende stund er det januar.
Nytt år. Nye muligheter.
Likevel kjenner jeg at jeg allerede er litt sliten.
Og da må jeg ta en pust i bakken. Skrive litt. Sette ord på det.
For det er lov.
Det er lov å trenge en liten pause etter at morgenrøsjet er unnagjort, før dagen fortsetter videre.
Og det er lov å være stolt.
Vær stolt av deg selv, du som er med og lager nye mennesker til samfunnet vårt. Nye statsborgere. Nye liv som en dag skal overta.
Det er en veldig, veldig viktig innsats.
Det er sånn menneskeligheten går videre.
Jeg ser det.
Jeg forstår det.
Og jeg kjenner det i meg selv.
Det er litt av en jobb.
Men det er også noe av det viktigste vi gjør i livet.
Hilsen Catcha Bloom
ANNONSE
ANNONSE